Lørdagsantrekk (som gjorde meg syk...)


 

Ahhh, ingenting som å våkne på natten med megahovne mandler, tett nese, hodepine, feber og litt omgangssyke godt blanda inn i der? Love it! Det er så typisk denne årstiden, når det fine været plutselig eksploderer og man ikke kan vente med å kaste boblejakkene og uggsene ned i boden. Spesielt litt vinterdeprimerte meg, som tørster etter sol på kroppen D vitamin.

Helgen har vært skikkelig deilig med både frokost, lunsj og middag ute (sånn går det når du bor midt i byen om sommeren), drink på lekter'n, sprading gjennom Karl Johan, litt vel mye alkohol og hyggelig selskap. Og jeg var vel kanskje litt rask med å ta på meg shortsen på lørdag, men det var jo varmt i sola at jeg ikke holdt ut i annet. Lite klær og masse alkohol er vel ikke akkurat en god oppskrift på å holde seg frisk. 

Så hele dagen i dag har i hvertfall gått til å holde senga, etter en lang natt med pusteproblemer og kvalme. Jeg blir alltid så ekstremt emosjonell når jeg er syk med feber, jeg blir som et lite barn igjen og vil helst hjem og bli dullet med og matet. Men heldigvis, fikk jeg levert en pose med snacks og mat på døren av mamma. Og jeg fant for så vidt ut en smart "lifehack" når du ligger med hovne mandler og ikke får sove - nemlig å suge på isbiter i stedet for halstabletter. Det er sikkert ikke noe nytt men jeg hadde ikke sjans til å sove før jeg fikk dempet den hevelsen i halsen. Genialt og mye mer effektivt enn pastiller!

Cellulitter lenge leve! 

Nå ber jeg bare til gud om at jeg ikke må ligge syk alt for lenge, for jeg har så lyst til å trene nå som jeg har spist så mye "dårlig" mat og drukket alkohol i helgen. Jeg merker jeg begynner å kjenne litt på panikken for sommerkroppen som egentlig skal være klar om bare litt over en måned, men i det siste så har det faktisk vært viktigere for meg å kose meg enn å skulle se bra ut. Jeg har rett og slett en sånn periode nå der jeg driter litt i hva jeg spiser, for jeg trenger sånne perioder. Jeg må bare klare å holde det innenfor en viss grense, for alt for mye junkfood påvirker ikke psyken min så veldig bra. 

 

Ønsker dere alle en litt bedre start på uka en min!

/Celina

#antrekk #outfit #fashion #mote #syk #sommer #sykdom #psykiskhelse #mentalhelse #ootd #oslo #helse #vår #helg

Jeg svever


 

Onsdag var en bra dag. På vei hjem fra byen klokken sju om kvelden sammen med en venninne stod vi og ventet på trikken i solen, og jeg var så observant på hvor tilstede jeg var. Det er noen ganger jeg plutselig blir ekstremt jordet, jeg begynner og se meg rundt, ser på gaten, menneskene, bygningene, lukter, hører. Tar alt inn, blir glad. Det er så sykt deilig at jeg tror ikke noen andre enn de som føler ting som dette forstår. Når du så og si hele livet svever rundt i din lille angst verden, ikke klarer å ta inn det som skjer rundt deg, ikke klarer å sette pris på øyeblikkene du er i. Du tenker alltid noen timer, dager, uker eller år frem i tid, du er aldri der du er selvom kroppen din er det. Men så, plutselig i et øyeblikk - er du akkurat der du er.

Jeg husker jeg følte meg helt klar for resten av uka, jeg var motivert og godt humør. Jeg tenkte at jobb imorgen kom til å gå bra. I disse øyeblikkene blir jeg ofte alt for tatt av følelsen, og jeg begynner å se for meg hvordan jeg skal skaffe meg mer jobb, at jeg skal tørre mer, tror at jeg kommer til å orke mer fremover. Det er i disse øyeblikkene jeg kan smile helt uten grunn. 

Torsdag morgen var alt tilbake til normalt. Jeg blir like skuffet hver gang, selvom jeg opplever det hele tiden. Jeg følte ikke et snev av tilstedeværelse, og den litt diffuse svimmelheten som alltid ligger bak øynene mine var der igjen. Jeg er konstant litt svimmel, og jeg vet at det er fordi jeg ikke tar inn det jeg ser, blikket mitt flakker alt for mye. 

For hvert sekund som gikk etter at jeg våknet tok panikkangsten over mer og mer av hodet. Mer og mer ubehag. Det er som å vente på et slags utbrudd som aldri kommer, fordi det er ikke noe mer som skjer enn dette. Jeg bare er i angsten. Bortsett fra gråting. Denne gangen gråt jeg ikke, jeg lot den bare være der og torturere meg. Da jeg ringte mamma på vei til bussen var det såvidt det ikke rant over. For en stund tilbake pleide jeg å ringe jeg mamma nesten hver gang, fordi det var umulig å håndtere det selv inne i hodet mitt, alene. Det har blitt mindre og mindre av det, jo flinkere jeg har blitt til å snakke med meg selv. Jeg snakker til lille meg, altså som barn. Det indre barnet. Dette er den eneste teknikken jeg virkelig har fått en reell effekt av, jeg kan føle ting endre seg innvendig med en gang. Det er ikke like lett i de situasjonene som trigger mest, som i denne. Det hjalp egentlig ikke så mye denne gangen. 

Jeg skulle ha time på Sats før jobb (som jo for så vidt også er jobb), og noen ganger blir jeg i etterkant ekstremt fascinert over hvordan jeg klarer å gå fra den sinnstilstanden, til å danse rundt og rope og skrike med andre mennesker i en sal, utstråle energi og glede. Men jeg gjør det hele tiden. Det har vært nok med angst-runder før disse timene også, men jeg klarte å stå i det og nå har den overgitt seg helt. Derfor kan jeg være så deprimert eller redd som overhodet mulig, jeg kan fortsatt gå inn i den salen og danse. Det pleier faktisk å hjelpe, og jeg er så takknemlig for at jeg har den jobben - selvom jeg måtte gjennom mange, mange runder for å til slutt tåle den. 

På en eller annen måte ender jeg alltid opp med å plutselig befinne meg på slutten av dagen. Overstått nok en gang. Jeg misunner mennesker som ikke må gjennom disse kampene for en vanlig dag på jobb. Eller mennesker som klarer å være tilstede mer enn de svever. Eller slipper alle disse svingningene mellom motivasjon og hjelpeløshet. Men sånn er det nå bare. Jeg har fortsatt tro på at jeg på et tidspunkt i livet plutselig skjønner hvorfor jeg ble satt i den situasjonen her. At det skal brukes til noe og det har en hensikt. Enten det er å få meg selv et sted i livet, eller å hjelpe andre. Hva enn det er, en dag skjønner jeg hvorfor. 

/Celina

 

#depresjon #angst #jobb #tanker #psykisk #psykiskhelse #mentalhelse #psykiskelidelser #selvhjelp #indrebarnet #helse #humørsvigninger

Ensomheten


 

"Ensomhet medfører større lidelser enn kreft og spedalskhet"

 

 

"Depresjon ernærer seg på skamfølelse og hemmeligholdelse. Det å trekke seg tilbake, inn i sitt private rom, styrker depresjonen. Ved å ta kontakt med andre mennesker og ikke bære problemene alene, kan depresjonen bekjempes. Mange deprimerte mennesker opplever en intens ensomhet. De har en følelse av å være ytterst alene, som i en ødemark, og de kjenner seg tomme og døde innvendig. De lengter etter kontakt og nærhet, og føler en sterk rastløshet, gjerne blandet med irritasjon og sinne.

 

Vit at du ikke er den eneste. Det er mange, mange, mange andre som føler akkurat det samme som deg. Men vi ser ikke hverandre, vi bare går rundt og later som om alt er som det skal. Når jeg selv deler, er det utrolig hvor mange andre som deler tilbake. Som om alle sitter på vent for en mulighet til å åpne seg. Ikke tro at du må holde problemene dine for deg selv. Vi er så redde for å være ærlige, av en eller annen merkelig grunn. Men det å dele er det som redder oss når vi har det som verst. Når to mennesker deler sine innerste kamper med hverandre, skapes det en kontakt som ikke kan forklares. Det er motgiften til ensomhet. Om hele verden hadde betrodd seg til hverandre, hvordan hadde noen da kunnet følt seg alene?

 

"Hvordan jeg føler meg? Som om klokken alltid er tre om morgenen og det bare er meg som er våken."

 

Det er ikke alltid det er nok å snakke med én person, eller bare familien. Av erfaring vet jeg hvordan det å fremstå som en person jeg ikke føler jeg er, bidrar til å forsterke ensomheten. Selvom mine nærmeste kjenner den ekte meg. Jeg er ikke lenger redd for å fortelle en fremmed hvordan jeg har det. Sannsynligheten er, at den personen jeg åpner meg for vil vise medfølelse og sympati. Og om ikke, så er det fortsatt greit at jeg gjorde det. Hensikten med å være åpen er verken å få sympati eller medfølelse fra en annen. Hensikten er rett og slett å føle seg bedre, å bryte følelsen av isolasjon og ensomhet.

 

"Slik forteller noen at de opplever ensomheten: Jeg føler meg dypt ensom. Alle andre synes å ha det bra, de kan le og ha det gøy. Jeg føler motvilje fordi deres hverdag er så lys. Det er som om jeg er følelsesmessig avskåret fra dem. Jeg er på en måte sint på dem fordi det er helt umulig for meg å forklare hvordan jeg har det. Gjennom sin blotte tilstedeværelse forsterker de min følelse av isolasjon."

 

Det er OK om du ikke er glad i dag. Det er OK om du ikke helt får til livet idag. Du kan fortelle meg det. Og du er ikke alene.

 

Utdrag fra boken "Lykketyvene" av Torkil Berge og Arne Repål.

#mentalhelse #psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #selvhjelp #tanker #psykiskelidelser

Helgen som har vært


 

FYFADER, de første dagene med sol og varme etter en lang vinter er noe av det deiligste som fins. Jeg har alltid definert meg selv som 100% sommermenneske, vinter klarer jeg meg helt fint uten. EN dag, en dag skal jeg bo et sted hvor det er sommer hele året..

Jeg er en av de som føler skikkelig på det når vinteren er her, den er lang og uutholdelig, kald og deprimerende. Det å stå opp når det er mørkt setter meg inn i et ekstremt ubehagelig stemningsleie, som jeg ikke helt kan forklare. Jeg er egentlig litt i koma hele vinteren. Derfor er det så ufattelig deilig når våren/sommeren er tilbake, og både morgenen og kveldene er lyse igjen. 

Disse dagene her har fylt på med helgefølelsen jeg elsker så mye, men som jeg ofte savner i perioder der jeg jobber lite eller ingenting og følelsen forsvinner. I går startet jeg dagen med å spasere til trening i sola for en runde med Crosstraining, selvom jeg egentlig ofte har treningsfri lørdag og søndag (jeg kommer til å skrive et innlegg om treningsprogrammet mitt senere). På vei hjem kjøpte jeg med meg ferskt rundstykke fra bakeriet, slappet av med kaffe og lunsj og etterpå satt jeg meg i vinduskarmen og leste med rolig musikk i bakgrunnen. Boken jeg leser for tiden er "Lykketyvene", som mamma kjøpte til meg og som handler om depresjon. Jeg elsker å lese om disse tingene, for det er ofte så bra forklart og gir meg god innsikt i mine egne problemer. Det å lære om hvordan alt fungerer og bli minnet på selvhjelps verktøy og diverse mentale øvelser er viktig for egen selvutvikling, selvom du kanskje vet det meste allerede. I tillegg er det godt å lese beskrivelser fra andre mennesker om de samme tingene du føler så mye på selv. Jeg anbefaler alle å lese mye om akkurat det de sliter med.

Dagen idag har vært a-m-a-z-i-n-g. Den startet med frokost på aker brygge sammen med min kjære, etterfulgt av en tur til Frognerparken og etter det grillet vi burgere ute i bakgården. Fins det noe bedre enn sånn dager som det her? 

/Celina

#sol #sommer #helg #depresjon #vinterdepresjon #oslo

Et innblikk i mitt liv med angst og depresjon


 

Det er freedaag! Jeg startet min med morgentrening, for det er såå deilig å tusle til treningssenteret i solen en fredag morgen, for så å slappe av med lunsj og kaffe etterpå. 

Jeg har prøvd å tenke på hva jeg vil skrive om i neste innlegg, men jeg klarer ikke finne noe som føles naturlig når så mange ikke vet noen ting om meg, spesielt når det kommer til å blogge om de mer personlige tingene. Så for at dere som ikke kjenner meg fra før skal skjønne litt sammenhengen i ting jeg kommer til å blogge om fremover, tenkte jeg og fortelle litt om min "historie", hovedsakelig rundt det psykiske. Jeg kommer ikke til å gå for mye inn på konkrete temaer, det kommer i senere innlegg. 

Det er jo allerede nevnt at jeg har slitt mye - og fortsatt sliter med angst og depresjon, det er det denne bloggen kommer til å være et utløp og hjelpemiddel for. Det er noe som har fulgt meg siden barndommen, så lenge jeg kan huske. Fra familien har jeg blitt fortalt en del om hvordan jeg var den tiden jeg ikke husker noe av også, som i barnehagen og på starten av barneskolen. Allerede da var jeg i gang med separasjonsangst (hovedsakelig med mamma), hadde problemer med å sove over hos venner og hos pappa (foreldrene mine skilte seg da jeg var bitteliten), og fulgte ikke med i timene på skolen. For meg og de som vet hvordan barndommen min var, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor jeg var som jeg var. Jeg hadde noen veldig usikre og krevende år fra jeg var rundt 3-7 ca, da jeg ble utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Mer om dette kommer sikkert etterhvert. Med årene har jeg lært mye rundt hvordan en slik periode i barndommen kan påvirke psyken videre i livet, og jeg har egentlig konkludert med at mye av mine utfordringer skyldes nettopp det at jeg ikke har klart å utvikle en trygghet i meg selv. Jeg har stor tro på at tryggheten og kjærligheten du har for deg selv styrer ekstremt mye av din psykiske helse. En av de følelsene jeg føler aller mest på i hverdagen dag er nettopp det - utrygghet! 

Jeg har alltid følt mye på presentasjonangst, sosial angst og nervøsitet, og dette kicket spesielt hardt inn da jeg begynte på ungdomsskolen. Det var da depresjonen slo inn som verst også. Angst og depresjon går hånd i hånd, og drar hverandre med når de går på tur. På ungdomsskolen skulket  jeg ekstremt mye og hadde dårlige karakterer. Kom jeg to minutter for sent til timen var det 99% sikkert at jeg ikke kom til å gå inn i det klasserommet for da kom alle til å se på meg. Jeg taklet ikke presentasjoner og samtidig gikk jeg på en ungdomsskole som fremhevet nettopp dette for å ruste elevene til fremtiden. Enkelte ganger vandret jeg gatelangs på gråten isteden for å dra på skolen, og kontaktet alle familiemedlemmer på listen for å få dem til å hente meg. Andre ganger lå jeg bare inne på doene på skolen til timen eller dagen var over, eller tok bussen fra endestasjon til endestasjon. 

På en eller annen måte kom jeg meg i hvertfall gjennom ungdomsskoletiden med karakterer, og begynte på videregående. Jeg skulket fortsatt, men mindre, presentasjoner var fortsatt forferdelig og den sosiale angsten koste seg i hodet mitt. Jeg kunne ikke gå gjennom korridorer der elever satt i grupper i pausene, jeg gikk ikke kantinen alene og jeg ble ekstremt utseende fiksert. Jeg sto opp minst to timer før skolen for å gjøre meg klar, sminket meg gjerne to-tre ganger og prøvde fem forskjellige antrekk fordi jeg ikke ble fornøyd. Til tider brøt jeg sammen før skolen eller andre sosiale sammenkomster fordi jeg følte meg så jævlig at jeg ikke kunne gå ut døren. På grunn av at jeg var så usikker på meg selv, søkte jeg konstant bekreftelser og det førte igjen til at jeg måtte se bra ut hele tiden. Det ble et evig slit og jeg gikk aldri ut døren uten sminke, uansett hvor jeg skulle. Noen dagen lot jeg vær å dra på skolen, kun fordi jeg følte meg så ukomfortabel med at andre skulle se meg. 

Plutselig, det siste året på videregående, var det noe som endret seg i meg. Ting løsnet uten noen konkret grunn og jeg likte faktisk å gå på skolen. Jeg fikk bedre karakterer og hadde lettere for å lære. Nå skal det sies at jeg gikk i terapi og jobbet ekstremt mye med meg selv gjennom disse årene, så at dette skjedde var nok ikke en tilfeldighet. I og med at jeg hadde det så bra, følte at jeg endelig var "kurert" og levde som en normal person, bestemte jeg meg for å dra til Bali for å studere PT. Dårlig ide... Da jeg kom til tropisk nirvana som jeg jo elsker mer enn noe annet, var det eneste som skjedde at jeg gikk rett inn en dyp depresjon og angsten koste seg som aldri før. Det var rett og slett en helt jævlig periode, og studiet ble avbrutt etter 2 av 3 måneder. Hvordan skulle jeg klare meg "alene" på andre siden av kloden når jeg ikke var trygg på meg selv i det hele tatt? Dette var selvfølgelig ikke noe jeg viste til noen, for er det en ting jeg er god på så er det å skjule alt det kaoset som foregår inne i meg. Etter Bali ga jeg også ernæringsfysiologi en sjanse i Oslo, men jeg droppet ut etter første året, såvidt bestått. Etter dette følte jeg ganske godt på nedturen etter å ha fått en rimelig grei studiegjeld, men ingen utdanning. Å prøve studere en gang til var - og er fortsatt ikke aktuelt.

Rundt og inni mellom studieforsøkene mine startet jeg også min fantastiske jobbturné. Jeg søkte jobb, begynte i jobb, og sluttet i jobb. Det var rett og slett helt umulig for meg å stå i et langvarig arbeidsforhold. Gråting, gråting og mer gråting fylte dagene mine, og angsten tok aldri pause. Det var også umulig for meg å forstå hvorfor jeg reagerte på denne måten, men det gjentok seg gang etter gang. Følelsen og frustrasjonen rundt å aldri klare det var deprimerende i seg selv, og vipps så var man inne i en ond sirkel. Jeg var så heldig å snuble over stillingen som gruppeinstruktør i SatsElixia for fire år siden, som jeg fortsatt har den dag idag. Hvordan jeg av en eller annen grunn takler en jobb som trigger alle aspektene av presentasjonsangst og sosial angst forklarer jeg mer rundt en annen gang, men det forbauser meg fortsatt like mye hver gang jeg tenker over det. 

Jeg har hatt ekstremt mange tunge perioder, noen litt lettere perioder og noen gode perioder. Det jeg har skrevet her nå er veldig forkortet, men det ville blitt en lang roman om jeg skulle fortalt alt. Når du har et vanskelig og ustabilt følelsesliv påvirker det så mye mer enn bare skole og jobb, det påvirker den generelle livskvaliteten din, relasjoner, kjæresteforhold, ditt eget selvbilde og mye mer. Derfor jobber jeg kontinuerlig med meg selv og psyken min, selvom jeg til tider er så drittlei at jeg kunne spydd. Du føler at du vil gi opp tusen ganger. Noen ganger har jeg virkelig følt på det at jeg snart ikke orker mer, at jeg ikke kan leve med disse følelsene lenger, ikke klarer å gråte mer. Jeg har vært redd for livet mitt. Men den delen av meg som nekter å la dette ta over er akkurat litt for stor. Jeg vil jo ha et innholdsrikt liv, jeg vil jo leve! Er det noe jeg har lært, så er det at ting tar TID. Du kan ikke stresse prosessen, modenheten din og erfaringene dine. Det å ha tålmodighet og utholdenhet er minst like viktig som det å aktivt jobbe med deg selv. Det skjer ikke før du er klar uansett!

/Celina

#psykiskhelse #mentalhelse #personlig #depresjon #angst #psyke #psykiskelidelser #tanker

Det var en gang ...


 

En verden der alle følte seg ensomme som faen selvom man kunne dele mer med hverandre enn noen gang før. 

Så her kommer jeg! Klar for å dele med dere som sitter og føler på akkurat dette, slik som jeg gjør. For så mange glemmer å dele de viktigste tingene i livet - de vanskelige, kjipe og EKTE tingene. De tingene som gjør at vi føles oss omringet av andre som forstår, i stedet for at vi føler oss helt alene. Vi er så fokuserte på det fine, ideelle og ekslusive livet - det som selger og som gjør at alle vil se på og følge deg. Sosiale medier er genialt, men brukes så altfor lite til det viktigste det kan brukes til.. Nemlig å hjelpe hverandre. Alt for mange ganger har vi sittet og sett på alle andre sine perfekte liv, for så å føle oss mindre fornøyd med vårt eget. Fordi vi ser nesten bare de positive aspektene av det. Ikke misforstå, jeg vil ikke at vi skal gå rundt og være pessimistiske mot hverandre, men jeg vil at vi skal slutte og late som om vi ikke alle har våre egne problemer å deale med. Fordi det vil alltid være andre som går gjennom det samme som deg, så hvorfor ikke dele det med hverandre, så vi kan føle oss forstått og sett?

Jeg valgte også å starte denne bloggen fordi jeg selv trenger å skrive. Jeg TRENGER å dele. Det hjelper i hvertfall meg, på ensomme dager, hjemme alene i leiligheten min. For de som ikke allerede kjenner meg, eller følger meg på Instagram der jeg nylig la ut et litt mer utdypende innlegg om mine utfordringer i livet ("celinarisvig" heter jeg der hvis du vil lese innlegget), vet jo ingenting som hva lille meg bruker såå mye tid og energi på hver dag. Og i lang tid har jeg følt at ingen bør vite det heller. Det er jo personlig og det er negativt, så hvorfor skal jeg dele det? Nå er jeg ganske lei av den tankegangen. For tenk så mange andre som har gått gjennom det samme som meg, som kunne fått utbytte og støtte av å høre om mine erfaringer! Jeg har lært ekstremt mye, og det føles for dumt å ikke skulle dele det med andre. Jeg har stor tro på at de som har gått/går gjennom vanskelig ting i livet, er mennesker som bør hjelpe andre. 

Jeg er en jente på 23 år, jeg bor i Oslo sentrum og jeg kommer til å blogge om min reise gjennom livet. Du kommer til å lese om angst, depresjon, dårlig selvbilde, kroppskomplekser, vanskelig barndom, trening, gode dager, dårlige dager og mye mer.

Jeg håper dere vil følge meg på veien og forhåpentligvis få noe godt ut av det, og kanskje til og med dele tilbake.