N vil jeg bare sutre over livet mitt

Hva gjr man, nr man kommer til det punktet der man bare ikke orker mer?

Jeg er virkelig lei av jobbe. Jobbe, jobbe, jobbe med hodet, tanker og flelser, reaksjoner og perspektiv. Dritt lei er jeg. Jeg sitter hos behandlere og fler ingen form for hensikt eller engasjement over noe av det jeg hrer lenger. Jeg vet alt, jeg kan alt, hrt det fr, men jeg blir likevel stende fast. Fast i mitt eget hode og mine egne flelser, de kan bare ikke bekjempes i noen strre grad. I hvert fall ikke p denne mten. 

Jeg er ogs drittlei av ikke bare gjre akkurat hva jeg vil med livet mitt. Bare fordi mine egne tanker og flelser ikke tillater det. At jeg er ndt til tilpasse meg mine egne problemer, og gi slipp p ting jeg egentlig vil gjre, hvis jeg kunne vre meg selv. Jeg vet ikke en gang hva jeg vil gjre lenger, fordi jeg det har blitt ignorert over s lang tid. N er det bare en diffus flelse av lengte etter ting jeg ikke engang vet hva er.

Og det er s ekstremt frustrerende fle at du lengter etter noe, men du aner ikke hva. Det fles som om det er noe jeg m gjre, noe som garantert setter meg rett inn i riktig spor og riktig mindset. Intuisjon eller underbevisst behov, ignorerte behov... Eller bare innbilning. Jeg vet ikke. Orker ikke prve finne ut av det lenger heller. Det fles ut som jeg har prvd finne det ut hundre og femti ganger allerede, men det er aldri riktig.

Egentlig, s fler jeg at jeg bare m dra. Jeg m dra langt vekk, alene, finne svar, finne meg selv, finne ut hva jeg trenger, finne meningen med livet. For en klisj... Det morsomme (og hplse) med det er, at det bde er det mest befriende OG det mest angsttriggende jeg kunne sett for meg gjre. Hvor irriterende er ikke det? Du fler deg dratt mot noe som ogs fles helt feil. Story of my life. 

Jeg kommer over s mange mennesker som har vrt gjennom nesten akkurat den samme "reisen" som meg, og plutselig s er livene deres forandret. Plutselig skjnte de det, og fant seg selv. Lykke, tilstedevrelse, egenkjrlighet og alt det der. Ogs begynner de si ting som "livet smiler", "ny uke, nye muligheter", og "god morgen". Hurra! I wish! Nr skjer det med meg? (sutre, sutre)

Og hva skjer om du gir opp fr den tid? Lever du resten av livet uten noen gang bli det man kaller lykkelig? For jeg har helt fint (i store gsetegn) levd livet mitt til n, gjennom mine 23 r, p den mten at jeg har det kanskje jvlig - men jeg er her likevel. Jeg gr p trening likevel. Jeg skaffer meg jobb likevel. Jeg str opp om morgenen, spiser mltidene mine, mter opp p avtalene mine og legger meg p kvelden likevel. Repeat. 

Herregud s meningslst! Ikke rart vi ikke finner noen mening med livet nr det er det livet inneholder. Og hvorfor er det s vanskelig gi opp trygge rammer for utforske behovene sine? Kunne det ikke bare vrt litt enklere bestemme seg for noe, for s bare gjre det? Hva er grunnen til at man ikke gr med mageflelsen sin? Hvorfor blir man lst til denne hverdags-boblen vi alle lever i? Er jeg den eneste som ikke trr g ut av den selvom jeg vil?

Grunnen til at jeg slang med disse bildene er rett og slett fordi jeg var s jvla care-free akkurat da, as you can see ("livet smilte" under pvirkning av alkohol og syden-rus) og det er den tilstanden jeg en dag skal vre i til enhver tid :)

 

Dette var kanskje ikke det mest positive og optimistiske innlegget  lese, men vi har en tendens til skulle vre s perfekte, hjelpsomme og velfungerende utad, SELVOM vi er mer pne om problemene vre n om dagen (meg inkludert). Vi sier snn; "Jeg sliter med ekstremt drlig selvbilde, og vil dele problemene mine for bidra til et mer rlig og pent samfunn". Ogs prver vi samtidig virke oppegende rundt det samme temaet, snakke fornuftig og motiverende rundt det til enhver tid for bidra til mindre kroppspress hos andre - akkurat som om det ikke er akkurat det vi sliter med f til i en indre dialog med oss selv! Vi trr ikke dele de stygge, kjipe, demotiverende tankene vi ofte egentlig har. Eller er det bare meg? Og det er ganske slitsomt og irriterende til tider, for ingen er positive og oppegende tjuefire timer i dgnet, hver dag, hele livet. Kan vi ikke bare klage litt ogs? #uperfeksjonisme (kanskje ikke egentlig et ord) 

Det er for s vidt ikke s rart at vi oppfrer oss p den mten heller. For hvor mange ganger har du ikke hrt at du ikke skal vre s negativ? "Du har ikke noe klage for, se p alt det positive du har!" Disse flelsene og tankene blir jo avist nesten i alle sammenhenger. Til og med i de situasjonene du fr sttte og forstelse, vil en si "jeg skjnner det, men n m du prve tenke litt annerledes", eller "husk at dette og dette er positivt, og du m fokusere mer p det", som jeg jo selvflgelig er enig i at vi ogs m mange ganger. Men det er ikke rart vi tror vi ikke kan dele de aller drligste tankene vre. penhet og rlighet oppmuntres, men du m jo selvflgelig huske p vre fornuftig og rasjonell oppi dette, og viktigst av alt - du skal vre en motivasjon for andre i samme situasjon dersom du deler egne problemer. Enig! Men ikke hver gang du pner munnen eller rrer tastaturet. 

En annen positiv ting som er viktig ppeke med sutre-innlegg: gikk fra sitte i senga og halvveis-grte til gi ganske blaffen i alt, for n er alle flelsene min i dette innlegget i stedet for i kroppen min! Ikke spr meg hvorfor, men det hjalp.

/Celina <3

 

#psykisk #motivasjon #inspirasjon #livsglede #mindfulness #mentalhelse #psykiskhelse #tanker #personlig #depresjon #angst #press #selvhjelp #helse #ungdom #utfordringer 

Tre ting jeg gjr for umiddelbart ha det bedre psykisk

Idag stod jeg opp... 4:30!! Jeg skulle nemlig ut og ha en fotoshoot p Huk kl 06:00. Gleder meg til dele bildene! Shooten var bare for gy (liker gjre det av og til), og det s ut som noen av de ble ganske bra. Og apropos det se bra ut p kamera... 

Jeg regner med de fleste jenter (og sikkert gutter) har vrt borti dette, spesielt om du er utseende og trenings-fiksert. Hvis du har slitt mye med selvbilde og utseende, vet du helt sikkert hvordan du m jobbe med deg selv hver dag i lang, lang tid for endre p det. Og kanskje du ogs - som i mitt tilfelle - har blitt mye bedre, men fortsatt kan f set-backs, drlige perioder, vre lett pvirkelig av ytre faktorer osv.

Det som skjedde denne gangen var at jeg var med som statist i innspillingen av en musikkvideo, og jeg fikk se den for frste gang idag. Og jeg mtte bokstavelig talt g bort til speilet og se p meg selv flere ganger, fordi jeg synes det jeg s p videoen var S forferdelig. Hvordan var det meg?? Jeg sendte melding til mamma og ba henne se p den, snakket med venninner om det, og som vanlig sier alle andre at det ikke er snn. Jeg vet jo ogs at man aldri tenker p samme mte om andre nr man ser dem i videoer eller bilder, men igjen s vil nok ikke venner og familie si seg enige i det nr du forteller hvor forferdelig du ser ut uansett.

Og det kan for mange sikkert hres ut som en ting du helt greit bare kan brste av skuldrene og tenke "ja ja". Jeg skal heller ikke fremstille det som at jeg satt og grt i leiligheten min da jeg s det fordi jeg ble s pvirket - for det gjorde jeg ikke, men jeg dro rett p trening og svetta det ut p elipsemaskinen. Og det er ikke ndvendigvis noe bedre. Jeg merket at det fltes ganske "teit", at jeg frste jeg gjorde etter ha sett noen uflatterende klipp av meg selv, var lpe avgrde til Sats fordi N, n skal jeg bli tynn. Det her gidder jeg ikke mer, kan ikke se ut snn. Heldigvis er jeg p et bedre sted en for noen r siden, da jeg omtrent ikke hadde villet g ut dren resten av dagen etter ha sett hvordan jeg "egentlig s ut".

S, mens jeg stod der p elipsemaskinen, bestemte jeg meg for snakke litt med meg selv. Og det er dette jeg vil dele med dere, for det er ting jeg fr god effekt av og som jeg nsker andre ogs skal kunne ta i bruk som verkty.

Dette gjelder ikke kun for denne situasjonen eller utseende relaterte problemer, men i alle situasjoner der du mister selvtilliten/selvsikkerheten din, identiteten din eller troen p deg selv. Nr jeg gjr disse tingene, kan jeg fle det annerledes innvendig i det sekundet jeg snakker til meg selv. Jeg fler en br endring i usikkerheten min som da har sittet og gnaget p innsiden, selvom endringen ikke ndvendigvis er s stor at jeg hopper ut av treningssenteret av glede over meg selv. Men med tiden programmerer dette seg litt inn i hjernen, og det blir lettere og lettere og f god effekt av det.

 

1. Jeg sier navnet mitt noen ganger til meg selv i hodet

Jeg vet at dette hres litt merkelig ut! Men det har noe med identitets-flelse og gjre. Man sier veldig sjeldent navnet sitt selv, og av en eller annen grunn s setter det noe i perspektiv for meg nr jeg gjr det. Det gir meg en slags pminnelse p hvem jeg er, at jeg er meg og at jeg kan snakke til meg selv. generelt si sitt eget navn fr affirmasjoner (positive setninger som skal korrigere negative tankemnstre) fler jeg har god effekt. 

 

2. Jeg snakker til mitt indre barn og usikkerheten i meg 

Nr jeg snakker til meg selv retter jeg det mot "lille meg". Jeg prver ofte og f tak p det lille usikre barnet i meg fr jeg korrigerer tankene mine (det er ikke sikkert dette fungerer like bra for alle, jeg tror det fungerer best for de som har hatt traumatiske eller vonde opplevelser tidligere i livet/barndom og kan ta tak i disse flelsene som har satt grunnlaget for usikkerheten). Dette gjr jeg bare ved visualisere meg selv som barn, eller meg selv i den alderen jeg var som mest usikker, for s snakke p en positiv, stttende og bekreftende mte. Alts jeg sier ikke ting som "n m du slutte fle p dette" eller "tingene du fler er ikke realistiske" som er mer avvisende ovenfor egne flelser. I stedet sier jeg "det gr bra", "du er ikke alene, jeg er her med deg" og "jeg er glad i deg". Jeg vet at dette kan virke veldig unormalt og kleint for mange, det var det for meg i starten og. Prv f tak p de flelsene barnet i deg har, fr du snakker til det. 

 

3. Jeg retter p kroppsholdningen min og ansiktsuttrykkene mine

Jeg tar gjerne meg selv i blant annet rynke yenbrynene mine ekstremt mye, og ser veldig bekymret eller lei meg ut (naturligvis). Nr jeg tar meg selv p det, gjerne etter jeg har jobbet litt med meg selv i hodet frst, retter jeg p det. Som i dette tilfellet; jeg endret ansiktsuttrykket fra og vre bekymret/trist til vre motivert og fokusert. S kjrte jeg p med strre hastighet p elipsemaskinen for komme ut av den "stakkarslige" kroppsholdningen min som beveget seg p en rolig og forsiktig mte. 

 

Alts er dette bare noen av mine egne verkty som jeg fler gir meg god effekt. Meg jeg har selvflgelig lrt mye av dette fra fagpersoner og behandling og vet at det er mte og trene opp tankene p. Det funker 99% sikkert ikke hvis det er frste gang du prver, eller ikke er vandt til jobbe med deg selv og psyken. Ofte m jeg gjenta disse flere ganger, og noen ganger hjelper det ikke i det hele tatt, spesielt hvis jeg er veldig trigget med mye overveldende flelser der og da. 

Jeg hper disse verktyene kan hjelpe dere ogs! Prv :-) 

/Celina

 

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #depresjon #angst #selvbilde #selvtillit #selvhjelp #rd #psykisk #tips #motivasjon #psykisksyk #terapi #kognitivterapi 

Bildedryss 10/5/18

Noen bilder fra dagen idag! 

Det har vrt noe syykt deilige dager med fint vr, soling og middager ute n. Elsker dette vret, og det nytes til det fulleste. 

Idag startet jeg dagen med time p Sats som jeg alltid pleier p torsdager, men denne gangen kjrte jeg teamteach sammen med en annen instruktr som et lite helligdag event. Det gikk superbra, og det er alltid like deilig starte dagen med dans. S da mtte jeg bare slenge med et par bilder fra timen med masse sladda ansikter, da jeg ikke har godkjennelse fra alle. Om det er noen som lurer p nr jeg har timer og har lyst til prve den ut, kan dere ske opp "Love2Dance med Celina" p facebook, s vil jeg legge ut informasjon om nr timene mine kommer til fortsette gjennom sommeren der!

Resten av dagen var jeg og kjresten p tjuvholmen og nt sola p Beach Club, med heelt ok mat... N er det p tide og catche opp med Empire som vi begge flger med p (og Paradise Hotel *kremt* og Ex on the beach sverige *kremt*), og vente p at lyn og torden skal brake ls - noe jeg elsker

Hper alle har hatt en like super dag i solen!

/Celina

#helse #sol #sommer #trening #instruktr #dans #dansing #danser #mat #mentalhelse #psykiskhelse #oslo #bildedryss

Hold ut

Jeg er ikke lat, jeg er ikke bare umotivert. Det er ikke fordi jeg ikke gidder eller ikke orker. Det er ikke fordi jeg er bortskjemt og ikke vil oppn ting i livet hvis jeg m jobbe for det. 

Jeg skulle nske det var tilfellet.

Jeg nsker ogs at livet skal smile. Jeg nsker ogs at den nye uken skal bringe nye muligheter. Jeg nsker ogs fle p flelsen av at livet er godt og at det gr noen vei. 

Noen ganger gjr jeg det. Men det er alt for sjeldent og flelsen forsvinner s fort. Allerede neste sekund kan jeg vre tilbake i ubehaget som rommer meg til fingertuppene hver dag. Noen dager snur det og jeg kan ha det bedre i noen timer, men de fleste dagene blir jeg vrende i ubehaget til jeg gr og legger meg. Noen dager er det intenst smerte, andre dager er jeg helt tom. Verken det ene er bedre enn det andre. 

Jeg kan ikke holde telling p hvor mange ganger jeg har ftt s nok av mtte leve med denne uutholdelige flelsen at jeg knekker sammen i det jeg kommer inn dren. Jeg bryter ut i grt i det den lukkes og siger ned p gulvet med musikk i rene mens hunden min sitter ved siden av og lurer p hva som foregr. S grter jeg, til det ikke er mer grte. Og s er det bare fortsette dagen som om ingenting har skjedd. 

Jeg prver ha det bra. Jeg prver tenke p de fine tingene, jeg prver se det fine rundt meg, men det berrer meg ikke. Det er som om det er en mur rundt sjelen min, og den holder de fine og positive flelsene ute. Den slipper kun inn de negative og n er de stengt der inne. Det er de som styrer det meste og de delegger s mye av livet mitt. 

De dagene, timene, minuttene eller sekundene muren pner seg og slipper inn et glimt av lykke, er jeg en annen person. Jeg er meg selv igjen. Jeg vil tviholde p meg selv s lenge jeg kan, men det er ikke jeg som bestemmer over meg. Plutselig er jeg borte igjen.

De som ikke har en mur vil ikke forst. Hvor vanskelig det er rive den ned, hvor vanskelig det er leve. Det er slitsomt, det er s slitsomt nr du ikke kan vre glad over alt du har vre glad for. Til tross for all jobb og alt slit for bli bedre, s befinner du deg om og om igjen p samme sted. Stedet der du ikke kan smile. 

Det fles ut som om jeg hrer til et helt annet sted, jeg vet ikke hvor, men et annet sted. Jeg hrer ikke til her, jeg klarer ikke sl meg til ro. Klarer ikke vre glad. Alle interesser, all entusiasme og all glede er drept, jeg finner ingenting her lenger. 

Fy fader jeg er sliten.

Men jeg fortsetter tro p at en dag s gr det. Plutselig lsner alt og jeg kan endelig vre meg selv igjen - for alltid. Gjre det jeg vil gjre og leve det livet jeg alltid har nsket meg. Hvordan eller nr vet jeg ingenting om. Men jeg kan ikke slutte hpe, for det er det eneste som fr meg til fortsette. Jeg m bare holde ut.

 

/Celina

 

#psyke #psykisk #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #personlig #helse #psykiskelidelser #selvhjelp #mentaltrening 

"Empatisk kommunikasjon" og proteinpizza

Heihei!

Den uken her merker jeg utformer seg veldig rart nr det kommer til dagsflelse, for det er onsdag kveld og jeg har fredagsflelse - og i gr hadde jeg lrdagsflelse. Ikke s rart i og med at det var fri (jeg jobber jo ikke hver dag men likevel). Dagen i gr var bde irriterende og kjempe deilig. Jeg og typen bestemte oss for dra til The Well, siden det var 2 for 1 tilbud der. Jeg hadde allerede tenkt p at det nok kom til vre mange der, men at det sikkert gikk greit. Det viste seg at det ikke gikk s greit, det var kaos med biler allerede p parkeringsplassen, og vi mtte kjre rundt og rundt fr vi til slutt bare plasserte oss p gresset. Da vi kom inn var det fullt av folk i resepsjonen, og i lpet av de 5 minuttene vi stod i k og vurderte frem og tilbake om vi gadd gjre dette her, s var hele trappeoppgangen ogs fylt med mennesker. S vi bestemte oss for dra, og i stedet dro vi ut og spiste og p kino. Det ble en bra dag likevel!

Dagen i dag startet ikke s veldig bra, jeg vknet i et av de typiske humrene jeg kan vkne med om morgenen som jeg ikke helt kan forklare. S jeg grt litt og sa ha det til kjresten fr han dro p jobb, ogs dro jeg p trening.

Klokken seks dro jeg til HumaNova, som er en privat skole der de utdanner coacher og terapeuter. De holder gratis foredrag/workshops i diverse temaer som mindfullness, meditasjon, sorg, indre barnet og annet. Den jeg var p idag handlet om empatisk kommunikasjon, der vi snakket om hvordan man blir bevisst p flelser og behov i kommunikasjon eller konflikt med andre, og hvordan man skal formidle behovene sine p en mte som vekker empati hos den andre (kort sakt). Skolen ligger 30 sekunder fra leiligheten min som er superdeilig, s jeg prver dra p s mange foredrag som mulig. Det var der mamma tok sin utdannelse som samtaleterapeut, s jeg har allerede ftt mye input p disse tingene opp gjennom ungdomstiden min gjennom henne. Hvis dere vil sjekke ut hva de tilbyr finner dere mer informasjon her.

Jeg synes det er utrolig viktig lre seg mye om hvordan hjernen, kroppen, flelsene og tankene fungerer. Vi fr alt, alt for lite informasjon om dette i oppveksten da det egentlig er aller viktigst, og da er det ikke s rart at mange av oss sliter nr vi blir eldre. Det er kjempe trist og ganske utrolig at dette ikke er en del av skolen, for det ha et velfungerende sinn og god psykisk helse er da minst like viktig som kunne naturfag, historie eller engelsk. Derfor oppfordrer jeg virkelig alle til lre s mye som mulig om det, enten det er for hjelpe seg selv, hjelpe andre, eller bare f mer kunnskap.

N sitter jeg i sofaen og slapper av mens typen ser p fotballkamp, etter ha slaktet litt mat. Idag lagde jeg en naturlig proteinpizza variant som jeg digger! Du trenger:

  • 2 pakker kjttdeig
  • 2 egg
  • 1-2 bokser tomatpur
  • Revet ost
  • Skinkeplegg eller annen topping
  • Diverse grnnsaker (jeg valgte sopp, paprika, mais og salat)
  • Salt, pizzakrydder/provence og grillkrydder (min anbefaling. Jeg ville ogs brukt hvitlkspulver hvis jeg hadde tlt det)

1. Bland sammen kjttdeigen, eggene og litt salt i en bolle

2. Fordel bunnen utover et stekebrett med bakepapir og stek bunnen p 200 grader i 20 min

3. Ta bunnen ut og fordel tomatpuren, ha p all topping og krydder

4. Sett pizzaen inn i ovnen i ca 10 minutter til 

5. Topp med ketchup, rmme/kesam og salat

 

Ta-da! Enjoy. 

/Celina

 

#mat #helse #pizza #mentalhelse #humanova #psykiskhelse #depresjon #middag #sunnmat #oppskrift #selvhjelp #trening #fitness #sunneoppskrifter 

Nr utseende betyr alt

Ah, jeg er s oppgitt over meg selv etter den siste uken og det er nesten litt flaut og snakke hyt om hvor overfladisk jeg er. Jeg har vrt ganske s geners p spise-hva-jeg-vil-fronten i det siste, og det har egentlig bare vrt veldig deilig. Det har vrt en slags "rehabeliterings-fase" for hjernen min, siden jeg flte at jeg brydde meg alt for mye om kosthold. Men s etter forrige helg og uken som har vrt (da jeg var syk), har det bare gtt totalt skeis. Ikke har jeg ftt trent, og ikke har jeg spist sunt, og jeg har flt meg s ufattelig stor og utiltrekkende at det har gtt hardt utover bde min egen psyke og forholdet. Det er som regel dette som skjer, men det er en stund siden det har vrt s ille som n. 

I mange r har det vrt treningen som nesten hovedsakelig har drevet meg i hverdagen. Det har vrt alt jeg har fokusert p, alt jeg har brydd meg om og det eneste stabile, kontinuerlige jeg har hatt g til. Jeg er s ufattelig glad for at jeg fant trening, i en tid hvor jeg var s ekstremt usikker p meg selv og hvor jeg verken kunne g p jobb eller skole, i tillegg til at jeg ikke orket vre mye rundt andre. Det gjorde at jeg alltid hadde noe st opp til om morgenen og et sted vre rundt andre mennesker, uten mtte forholde meg til dem. Jeg har jo i perioder bare vrt hjemme, hatt alt for mye alenetid og tro meg - det er ikke bra for psyken. Livsgleden brenner ut p 1-2-3, ingenting gir noen srlig mening og ensomheten er det eneste du har fle p.

Trening har gitt meg mening i en blek hverdag og den har gitt meg selvtillit. Det er ikke bare min opplevelse - men fakta - at trening forsterker selvtilliten og selvbildet ditt. Og som nevnt i tidligere innlegg, har jeg slitt mye med det. I perioder da jeg hadde det som verst, gikk jeg likevel p trening nesten hver dag. Det var aldri noe jeg s p som et ork, jeg ville alltid trene. Jeg husker tilfeller der jeg har vrt helt grtkvalt mens jeg har tatt p meg treningsty, og trene har rent helt til jeg kom fram til senteret. Det fltes fortsatt ikke feil eller slitsomt, og jeg hadde det alltid lettere etterp. Det var gy trene, jeg s masse progresjon, ble sterkere, strammere og slankere.

Men...

Jeg ble alt for opptatt av mitt eget utseende. Jeg begynte  forkorte hytteturer og avbryte juleferier kun for kunne dra p trening. Jeg kunne ikke la meg selv spise mer usunn mat, jeg flte meg s feit og jvlig, og jeg ville jo ikke delegge all progresjonen jeg har jobbet s hardt for. Det se bra ut ble alt som var viktig i livet. Jeg sluttet drikke, spiste i hvertfall aldri desserter, i bursdager rrte jeg ikke kakene eller alkoholen (eller brusen hvis det var sukker i den). I helgene var det frukt og br som var min "belnning". Det fltes greit i en periode, men etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere, jeg flte at livet mitt ikke inneholdt annet enn begrensninger. Etter dette begynte jeg si meg selv lov til spise usunt n dag i uken, men da spiste jeg til jeg nesten spydde hver eneste gang. Jeg prvde flge forskjellige dietter, men klarte det aldri. 

Jeg elsket nr jeg fikk kommentarer p at jeg hadde blitt tynnere, og jeg elsket nr jeg prvde en bukse og den endelig satt lsere. Hvor enn det var et speil, speilet jeg meg. Det frste jeg gjorde hver morgen nr jeg stod opp, var se p meg selv sidelengs i speilet p rommet, for sjekke hvordan magen s ut. Utseende var nesten i all hovedsak det som styrte hvordan jeg kom til ha det det fra dag til dag. 

Nr du er treningsinteressert begynner du naturlig nok flge andre entusiaster p sosiale medier. N om dagen er det ikke akkurat vanskelig finne treningsmotivasjon p nett, bortsett fra at jeg egentlig ikke ser p det som treningsmotivasjon. Det jeg har trodd ga meg motivasjon, har i det lange lp bare gitt meg et drligere selvbilde. Slanke, trente og "perfekte" kropper overalt! Selvflgelig er det ikke motiverende hvis du da selv ikke klarer oppn det samme. Vi sammenlikner vre kropper med andres kropper, som i utgangspunktet ikke ser like ut - med eller uten trening! Jeg gjr det selv hele tiden. Ser p hvordan de oppnr resultater jeg ikke klarer oppn selv, spesielt sm omrder p kroppen som jeg er misfornyd med. Som for eksempel magen. Jeg har alltid hatt vanskeligheter med  opprettholde en flat mage, og samtidig sitter jeg og ser p alle de flate magene p Instagram. Jeg har tatt haugevis med screenshots av fine mager og hatt det som bakgrunnsbilde p mobilen min, som "motivasjon"... Men gir det meg motivasjon, eller bare drligere selvbilde? Blir jeg mer eller mindre opptatt av hvordan magen min ser ut?

Jeg prver hele tiden oppn det de oppnr, men jeg klarer det aldri. Fordi jeg er ikke dem, jeg har ikke deres kropp, jeg har min kropp. Kroppen min ser annerledes ut og jeg har andre utgangspunkter enn dem. Som for eksempel at jeg sliter med IBS (irritabel tarm), og mange dager er magen min dobbelt s stor som andre dager. Jeg VET hvorfor, men likevel fler jeg meg s ufattelig drlig og utiltrekkende, og jeg aksepterer det ikke. Jeg fler bare at jeg m trene mer og spise bedre, jeg skal jo ha den magen som er p bakgrunnsbildene mine. 

Det er ikke lett finne en balanse innenfor dette her. Man blir s lett dratt den ene eller andre veien, enten bryr man seg for lite eller for mye og det virker som om alle andre fr det til. Du ser det jo hver dag p Instagram... 

Min interesse for trening har hjulpet meg masse i livet. Men det har ogs satt meg i en posisjon hvor jeg blir eksponert for mye kroppspress (mye fra meg selv, i mitt eget hode). Det er umulig ikke skulle bli litt pvirket hvis man ikke er 120% sikker p seg selv og kan riste av seg hva som helst. Hvor mange kan det? Sosiale medier pser p med "treningsmotivasjon", hundrevis av mter bli tynnere eller mer muskuls p. Det fins uendelig med kontoer der noen selger produkter, kostholdsplaner og treningsprogram som skal f kundene til se mer ut som seg selv og oppn like resultater. Jeg synes det er utrolig viktig vre bevisst p dette, og noen ganger kan det vre lurt ta en pause fra alt som har med trening og kosthold  gjre. Slutte flge alle mulige fitness kontoer p Instagram og Snapchat. Ikke telle kalorier. Droppe trening nr du ikke vil trene. Kjpe sjokolade om du vil ha sjokolade, selvom det er tirsdag. 

Jeg merker at det kommer til ta lang tid for meg komme meg ut av denne situasjonen. Utseende fikseringen min skaper fortsatt alt for store problemer for meg i perioder hvor jeg ikke fler meg s bra som jeg vil, selvom det har blitt mye bedre. Jeg har heldigvis klart jobbe meg fem til en punkt hvor jeg kan ta et glass vin eller en sjokolade en torsdag kveld, og jeg kan spise kake i bursdag - hvis jeg vil. Panikken etter  ikke ha rukket en treningskt tar ikke lenger over hodet mitt.

 

Du blir aldri fornyd med din egen kropp, nr du alltid prver se ut som andre. Og er det viktigere at kroppen din er "perfekt", enn at du har et sunt forhold til den? Er utseende mer viktig enn psykisk helse? Er utseende alt?

 

/Celina

#trening #kosthold #fitness #mentalhelse #psykiskhelse #personlig #helse #kropp #kroppspress #utseende #selvbilde 

Lrdagsantrekk (som gjorde meg syk...)


 

Ahhh, ingenting som vkne p natten med megahovne mandler, tett nese, hodepine, feber og litt omgangssyke godt blanda inn i der? Love it! Det er s typisk denne rstiden, nr det fine vret plutselig eksploderer og man ikke kan vente med kaste boblejakkene og uggsene ned i boden. Spesielt litt vinterdeprimerte meg, som trster etter sol p kroppen D vitamin.

Helgen har vrt skikkelig deilig med bde frokost, lunsj og middag ute (snn gr det nr du bor midt i byen om sommeren), drink p lekter'n, sprading gjennom Karl Johan, litt vel mye alkohol og hyggelig selskap. Og jeg var vel kanskje litt rask med ta p meg shortsen p lrdag, men det var jo s varmt i sola at jeg ikke holdt ut i annet. Lite klr og masse alkohol er vel ikke akkurat en god oppskrift p holde seg frisk. 

S hele dagen i dag har i hvertfall gtt til holde senga, etter en lang natt med pusteproblemer og kvalme. Jeg blir alltid s ekstremt emosjonell nr jeg er syk med feber, jeg blir som et lite barn igjen og vil helst hjem og bli dullet med og matet. Men heldigvis, fikk jeg levert en pose med snacks og mat p dren av mamma. Og jeg fant for s vidt ut en smart "lifehack" nr du ligger med hovne mandler og ikke fr sove - nemlig suge p isbiter i stedet for halstabletter. Det er sikkert ikke noe nytt men jeg hadde ikke sjans til sove fr jeg fikk dempet den hevelsen i halsen. Genialt og mye mer effektivt enn pastiller!

Cellulitter lenge leve! 

N ber jeg bare til gud om at jeg ikke m ligge syk alt for lenge, for jeg har s lyst til trene n som jeg har spist s mye "drlig" mat og drukket alkohol i helgen. Jeg merker jeg begynner kjenne litt p panikken for sommerkroppen som egentlig skal vre klar om bare litt over en mned, men i det siste s har det faktisk vrt viktigere for meg kose meg enn skulle se bra ut. Jeg har rett og slett en snn periode n der jeg driter litt i hva jeg spiser, for jeg trenger snne perioder. Jeg m bare klare holde det innenfor en viss grense, for alt for mye junkfood pvirker ikke psyken min s veldig bra. 

 

nsker dere alle en litt bedre start p uka en min!

/Celina

#antrekk #outfit #fashion #mote #syk #sommer #sykdom #psykiskhelse #mentalhelse #ootd #oslo #helse #vr #helg

Jeg svever


 

Onsdag var en bra dag. P vei hjem fra byen klokken sju om kvelden sammen med en venninne stod vi og ventet p trikken i solen, og jeg var s observant p hvor tilstede jeg var. Det er noen ganger jeg plutselig blir ekstremt jordet, jeg begynner og se meg rundt, ser p gaten, menneskene, bygningene, lukter, hrer. Tar alt inn, blir glad. Det er s sykt deilig at jeg tror ikke noen andre enn de som fler ting som dette forstr. Nr du s og si hele livet svever rundt i din lille angst verden, ikke klarer ta inn det som skjer rundt deg, ikke klarer sette pris p yeblikkene du er i. Du tenker alltid noen timer, dager, uker eller r frem i tid, du er aldri der du er selvom kroppen din er det. Men s, plutselig i et yeblikk - er du akkurat der du er.

Jeg husker jeg flte meg helt klar for resten av uka, jeg var motivert og godt humr. Jeg tenkte at jobb imorgen kom til g bra. I disse yeblikkene blir jeg ofte alt for tatt av flelsen, og jeg begynner se for meg hvordan jeg skal skaffe meg mer jobb, at jeg skal trre mer, tror at jeg kommer til orke mer fremover. Det er i disse yeblikkene jeg kan smile helt uten grunn. 

Torsdag morgen var alt tilbake til normalt. Jeg blir like skuffet hver gang, selvom jeg opplever det hele tiden. Jeg flte ikke et snev av tilstedevrelse, og den litt diffuse svimmelheten som alltid ligger bak ynene mine var der igjen. Jeg er konstant litt svimmel, og jeg vet at det er fordi jeg ikke tar inn det jeg ser, blikket mitt flakker alt for mye. 

For hvert sekund som gikk etter at jeg vknet tok panikkangsten over mer og mer av hodet. Mer og mer ubehag. Det er som vente p et slags utbrudd som aldri kommer, fordi det er ikke noe mer som skjer enn dette. Jeg bare er i angsten. Bortsett fra grting. Denne gangen grt jeg ikke, jeg lot den bare vre der og torturere meg. Da jeg ringte mamma p vei til bussen var det svidt det ikke rant over. For en stund tilbake pleide jeg  ringe jeg mamma nesten hver gang, fordi det var umulig hndtere det selv inne i hodet mitt, alene. Det har blitt mindre og mindre av det, jo flinkere jeg har blitt til  snakke med meg selv. Jeg snakker til lille meg, alts som barn. Det indre barnet. Dette er den eneste teknikken jeg virkelig har ftt en reell effekt av, jeg kan fle ting endre seg innvendig med en gang. Det er ikke like lett i de situasjonene som trigger mest, som i denne. Det hjalp egentlig ikke s mye denne gangen. 

Jeg skulle ha time p Sats fr jobb (som jo for s vidt ogs er jobb), og noen ganger blir jeg i etterkant ekstremt fascinert over hvordan jeg klarer  g fra den sinnstilstanden, til danse rundt og rope og skrike med andre mennesker i en sal, utstrle energi og glede. Men jeg gjr det hele tiden. Det har vrt nok med angst-runder fr disse timene ogs, men jeg klarte st i det og n har den overgitt seg helt. Derfor kan jeg vre s deprimert eller redd som overhodet mulig, jeg kan fortsatt g inn i den salen og danse. Det pleier faktisk hjelpe, og jeg er s takknemlig for at jeg har den jobben - selvom jeg mtte gjennom mange, mange runder for til slutt tle den. 

P en eller annen mte ender jeg alltid opp med plutselig befinne meg p slutten av dagen. Oversttt nok en gang. Jeg misunner mennesker som ikke m gjennom disse kampene for en vanlig dag p jobb. Eller mennesker som klarer vre tilstede mer enn de svever. Eller slipper alle disse svingningene mellom motivasjon og hjelpelshet. Men snn er det n bare. Jeg har fortsatt tro p at jeg p et tidspunkt i livet plutselig skjnner hvorfor jeg ble satt i den situasjonen her. At det skal brukes til noe og det har en hensikt. Enten det er f meg selv et sted i livet, eller hjelpe andre. Hva enn det er, en dag skjnner jeg hvorfor. 

/Celina

 

#depresjon #angst #jobb #tanker #psykisk #psykiskhelse #mentalhelse #psykiskelidelser #selvhjelp #indrebarnet #helse #humrsvigninger

Ensomheten


 

"Ensomhet medfrer strre lidelser enn kreft og spedalskhet"

 

 

"Depresjon ernrer seg p skamflelse og hemmeligholdelse. Det trekke seg tilbake, inn i sitt private rom, styrker depresjonen. Ved ta kontakt med andre mennesker og ikke bre problemene alene, kan depresjonen bekjempes. Mange deprimerte mennesker opplever en intens ensomhet. De har en flelse av vre ytterst alene, som i en demark, og de kjenner seg tomme og dde innvendig. De lengter etter kontakt og nrhet, og fler en sterk rastlshet, gjerne blandet med irritasjon og sinne.

 

Vit at du ikke er den eneste. Det er mange, mange, mange andre som fler akkurat det samme som deg. Men vi ser ikke hverandre, vi bare gr rundt og later som om alt er som det skal. Nr jeg selv deler, er det utrolig hvor mange andre som deler tilbake. Som om alle sitter p vent for en mulighet til pne seg. Ikke tro at du m holde problemene dine for deg selv. Vi er s redde for vre rlige, av en eller annen merkelig grunn. Men det dele er det som redder oss nr vi har det som verst. Nr to mennesker deler sine innerste kamper med hverandre, skapes det en kontakt som ikke kan forklares. Det er motgiften til ensomhet. Om hele verden hadde betrodd seg til hverandre, hvordan hadde noen da kunnet flt seg alene?

 

"Hvordan jeg fler meg? Som om klokken alltid er tre om morgenen og det bare er meg som er vken."

 

Det er ikke alltid det er nok snakke med n person, eller bare familien. Av erfaring vet jeg hvordan det fremst som en person jeg ikke fler jeg er, bidrar til forsterke ensomheten. Selvom mine nrmeste kjenner den ekte meg. Jeg er ikke lenger redd for fortelle en fremmed hvordan jeg har det. Sannsynligheten er, at den personen jeg pner meg for vil vise medflelse og sympati. Og om ikke, s er det fortsatt greit at jeg gjorde det. Hensikten med vre pen er verken f sympati eller medflelse fra en annen. Hensikten er rett og slett  fle seg bedre,  bryte flelsen av isolasjon og ensomhet.

 

"Slik forteller noen at de opplever ensomheten: Jeg fler meg dypt ensom. Alle andre synes ha det bra, de kan le og ha det gy. Jeg fler motvilje fordi deres hverdag er s lys. Det er som om jeg er flelsesmessig avskret fra dem. Jeg er p en mte sint p dem fordi det er helt umulig for meg forklare hvordan jeg har det. Gjennom sin blotte tilstedevrelse forsterker de min flelse av isolasjon."

 

Det er OK om du ikke er glad i dag. Det er OK om du ikke helt fr til livet idag. Du kan fortelle meg det. Og du er ikke alene.

 

Utdrag fra boken "Lykketyvene" av Torkil Berge og Arne Repl.

#mentalhelse #psykiskhelse #depresjon #angst #ensomhet #selvhjelp #tanker #psykiskelidelser