N vil jeg bare sutre over livet mitt

Hva gjr man, nr man kommer til det punktet der man bare ikke orker mer?

Jeg er virkelig lei av jobbe. Jobbe, jobbe, jobbe med hodet, tanker og flelser, reaksjoner og perspektiv. Dritt lei er jeg. Jeg sitter hos behandlere og fler ingen form for hensikt eller engasjement over noe av det jeg hrer lenger. Jeg vet alt, jeg kan alt, hrt det fr, men jeg blir likevel stende fast. Fast i mitt eget hode og mine egne flelser, de kan bare ikke bekjempes i noen strre grad. I hvert fall ikke p denne mten. 

Jeg er ogs drittlei av ikke bare gjre akkurat hva jeg vil med livet mitt. Bare fordi mine egne tanker og flelser ikke tillater det. At jeg er ndt til tilpasse meg mine egne problemer, og gi slipp p ting jeg egentlig vil gjre, hvis jeg kunne vre meg selv. Jeg vet ikke en gang hva jeg vil gjre lenger, fordi jeg det har blitt ignorert over s lang tid. N er det bare en diffus flelse av lengte etter ting jeg ikke engang vet hva er.

Og det er s ekstremt frustrerende fle at du lengter etter noe, men du aner ikke hva. Det fles som om det er noe jeg m gjre, noe som garantert setter meg rett inn i riktig spor og riktig mindset. Intuisjon eller underbevisst behov, ignorerte behov... Eller bare innbilning. Jeg vet ikke. Orker ikke prve finne ut av det lenger heller. Det fles ut som jeg har prvd finne det ut hundre og femti ganger allerede, men det er aldri riktig.

Egentlig, s fler jeg at jeg bare m dra. Jeg m dra langt vekk, alene, finne svar, finne meg selv, finne ut hva jeg trenger, finne meningen med livet. For en klisj... Det morsomme (og hplse) med det er, at det bde er det mest befriende OG det mest angsttriggende jeg kunne sett for meg gjre. Hvor irriterende er ikke det? Du fler deg dratt mot noe som ogs fles helt feil. Story of my life. 

Jeg kommer over s mange mennesker som har vrt gjennom nesten akkurat den samme "reisen" som meg, og plutselig s er livene deres forandret. Plutselig skjnte de det, og fant seg selv. Lykke, tilstedevrelse, egenkjrlighet og alt det der. Ogs begynner de si ting som "livet smiler", "ny uke, nye muligheter", og "god morgen". Hurra! I wish! Nr skjer det med meg? (sutre, sutre)

Og hva skjer om du gir opp fr den tid? Lever du resten av livet uten noen gang bli det man kaller lykkelig? For jeg har helt fint (i store gsetegn) levd livet mitt til n, gjennom mine 23 r, p den mten at jeg har det kanskje jvlig - men jeg er her likevel. Jeg gr p trening likevel. Jeg skaffer meg jobb likevel. Jeg str opp om morgenen, spiser mltidene mine, mter opp p avtalene mine og legger meg p kvelden likevel. Repeat. 

Herregud s meningslst! Ikke rart vi ikke finner noen mening med livet nr det er det livet inneholder. Og hvorfor er det s vanskelig gi opp trygge rammer for utforske behovene sine? Kunne det ikke bare vrt litt enklere bestemme seg for noe, for s bare gjre det? Hva er grunnen til at man ikke gr med mageflelsen sin? Hvorfor blir man lst til denne hverdags-boblen vi alle lever i? Er jeg den eneste som ikke trr g ut av den selvom jeg vil?

Grunnen til at jeg slang med disse bildene er rett og slett fordi jeg var s jvla care-free akkurat da, as you can see ("livet smilte" under pvirkning av alkohol og syden-rus) og det er den tilstanden jeg en dag skal vre i til enhver tid :)

 

Dette var kanskje ikke det mest positive og optimistiske innlegget  lese, men vi har en tendens til skulle vre s perfekte, hjelpsomme og velfungerende utad, SELVOM vi er mer pne om problemene vre n om dagen (meg inkludert). Vi sier snn; "Jeg sliter med ekstremt drlig selvbilde, og vil dele problemene mine for bidra til et mer rlig og pent samfunn". Ogs prver vi samtidig virke oppegende rundt det samme temaet, snakke fornuftig og motiverende rundt det til enhver tid for bidra til mindre kroppspress hos andre - akkurat som om det ikke er akkurat det vi sliter med f til i en indre dialog med oss selv! Vi trr ikke dele de stygge, kjipe, demotiverende tankene vi ofte egentlig har. Eller er det bare meg? Og det er ganske slitsomt og irriterende til tider, for ingen er positive og oppegende tjuefire timer i dgnet, hver dag, hele livet. Kan vi ikke bare klage litt ogs? #uperfeksjonisme (kanskje ikke egentlig et ord) 

Det er for s vidt ikke s rart at vi oppfrer oss p den mten heller. For hvor mange ganger har du ikke hrt at du ikke skal vre s negativ? "Du har ikke noe klage for, se p alt det positive du har!" Disse flelsene og tankene blir jo avist nesten i alle sammenhenger. Til og med i de situasjonene du fr sttte og forstelse, vil en si "jeg skjnner det, men n m du prve tenke litt annerledes", eller "husk at dette og dette er positivt, og du m fokusere mer p det", som jeg jo selvflgelig er enig i at vi ogs m mange ganger. Men det er ikke rart vi tror vi ikke kan dele de aller drligste tankene vre. penhet og rlighet oppmuntres, men du m jo selvflgelig huske p vre fornuftig og rasjonell oppi dette, og viktigst av alt - du skal vre en motivasjon for andre i samme situasjon dersom du deler egne problemer. Enig! Men ikke hver gang du pner munnen eller rrer tastaturet. 

En annen positiv ting som er viktig ppeke med sutre-innlegg: gikk fra sitte i senga og halvveis-grte til gi ganske blaffen i alt, for n er alle flelsene min i dette innlegget i stedet for i kroppen min! Ikke spr meg hvorfor, men det hjalp.

/Celina <3

 

#psykisk #motivasjon #inspirasjon #livsglede #mindfulness #mentalhelse #psykiskhelse #tanker #personlig #depresjon #angst #press #selvhjelp #helse #ungdom #utfordringer 

3

Du skriver det s forstelig ... skulle nske jeg hadde en vidunderpille... nei en vidundersjokolade, som kunne fjernet alt det tunge... men s er jo dette DEG da. Kan du se for deg hvem du er UTEN depresjonn og angst? Kanskje en utfordring til deg selv... hvordan og hvem ville jeg vrt uten depresjon og angst? Kan vre skummelt ta vekk noe som er blitt s kjent og integrert? Kan det gjres motsatt...? Se deg selv som den som ikke har angst/depresjon som hindrer deg, og s hoppe.... sm skritt, og etterhvert stor svulstige skritt.... du gr videre... ❤️AMS

<3<3<3

Sun Ok Kim: <3 <3

Skriv en ny kommentar